Mellom skyskrapere og små fellesskap
Tre uker har gått siden vi flyttet inn i vårt nye hjem i Osaka, og tempoet kunne ikke vært mer annerledes enn på Ishigaki. Fra øylivets langsomhet har vi landet midt i storbyens levende puls. Rundt oss strekker skyskraperne seg til himmels, reklameskiltene blinker dag og natt, og lydbildet er konstant – musikk, stemmer, signaler. Ikke uten grunn kalles Osaka ofte "Japans Chicago", med sin kombinasjon av størrelse, energi og en litt røffere sjarm enn Tokyo.
Osaka er Japans tredje største by, med rundt 19 millioner mennesker i storbyområdet. Den er kjent som landets mathovedstad, og byr på alt fra ramen og blekksprutboller (takoyaki – en lokal spesialitet) til såkalt «moderne fusion». Selv om vi nå er godt i gang med september, er klimaet fortsatt meget sommerlig med rundt 30 grader (som føles som mer!). Men varmen stopper oss selvfølgelig ikke fra å tråkke gatelangs og ta inn alle de nye inntrykkene som bylivet har å by på. Underveis oppdager vi stadig mer av de små reglene og ritualene som styrer hverdagen her. Alt fra de presise køordningene som er overalt, til de usynlige normene for når og hvor man kan spise eller drikke. Detaljer vi ikke er vant med å tenke over hjemme, men som her styrer hverdagen.
Vi bor i en liten leilighet, trangere enn vi er vant til hjemme. Men beliggenheten gjør det verdt det – her kan vi gå til det meste, og storbyen ligger rett utenfor døren. (Og ja, vi har blitt eksperter i å stable både sko, vesker og innkjøp i høyden – denne familien er straks klar for NM i Tetris!).
Fra basen vår rett ved Umeda Sky Building er vi omgitt av høye bygg og gigantiske kjøpesentre. På ett av dem, Yodobashi-senteret, fant vi til og med en utendørs fotballbane på taket (som vi selvfølgelig måtte teste ut)! Minst like fascinerende er alt som skjer under bakken, der et nettverk av underganger binder sammen varehus, metrostasjoner og togbaner. Et helt eget byliv i flere etasjer – og lett å gå seg vill i denne labyrinten.
Vi tar inn bylivet i små porsjoner, ofte gjennom maten og pausene vi unner oss underveis. Hos Blue Bottle Coffee har vi lagt vår elsk på iskaffen, som nesten er blitt en livsstil her – kanskje fordi varme somre og lange dager gjør den like naturlig som en varm kopp hjemme i nord. Vår nabolagsdiner, Wythe Club, serverer de nydeligste burgere og vafler i klassisk retro-stil, mens TimeOut Market samler noen av byens beste matkonsepter under samme tak.
En av utfluktene våre gikk til Nara Deer Park, en tre kvarters togtur ut av Osaka. Her har hjortene levd side om side med mennesker i mer enn tusen år, og de regnes fortsatt som hellige budbringere i shinto-tradisjonen. Å vandre blant dem på så nært hold føltes nesten surrealistisk. Men det å kjøpe kjeks for å mate dem var litt mer intenst enn forventet – det rigide køsystemet man finner ellers i byen gjelder tydeligvis ikke for denne gjengen!
Dotonbori har vi selvsagt også opplevd, med elven, lysreklamene, folkemengdene og de endeløse restaurantgatene som best tas inn med alle sanser på en gang. Rett ved ligger Shinsaibashi, en handlegate som føles uendelig, fylt av alt fra luksusmerker til små nipsbutikker.
Byen overrasker oss stadig, enten det er idolgrupper som plutselig opptrer på et kjøpesenter eller hele butikker viet til capsule-leker. Og kanskje er det nettopp dette som gjør Osaka så fascinerende – at byen rommer alt, fra hypermoderne skyskrapere og roboter som guider deg i butikken, til eldgamle templer, parker og tradisjonsrike områder.
Men en av hovedgrunnene til at vi reiser, er å oppleve Japan gjennom et hverdagsliv. Jentene har nå begynt på skolen her, og det har gått overraskende fint selv om alt er nytt. Men språket, hilsene, kodene og fraværet av de vante nettverkene hjemme gjør at hverdagen krever litt ekstra. For oss voksne handler det om å forstå de usynlige reglene rundt skolemiljøet, og nøkkelen ligger ofte i dialogen med de andre foreldrene. Men møtene begrenser seg gjerne til et nikk i forbifarten ved levering. Derfor ble klassebursdagen vi ble invitert til denne uken så mye mer enn bare en feiring! Barna løp fritt utenfor skolens rammer, vi voksne fikk småprat, nysgjerrige spørsmål og navn å feste til ansiktene. Små initiativ kan være avgjørende. For jentene våre betydde det tilhørighet, og for oss en varm velkomst inn i et fellesskap vi ellers hadde stått på utsiden av. Og som en følge av dette har vi allerede blitt kjent med flere andre familier vi nå møter jevnlig.
Kanskje er det nettopp dette som er den viktigste erfaringen så langt. Å få kjenne på hvordan det er å være helt ny i et fellesskap, i et ukjent land, gir oss et annet blikk på hverdagen. Det er fint å kunne kjenne litt på nye perspektiver, som vi kan lære av og vokse på. Da blir det lettere å ikke ta det kjente for gitt, og ikke minst å bli mer oppmerksom på hvor vi selv kan gjøre en forskjell for andre. 💛
Fremover planlegger vi å utvide horisonten med turer til byer som Kyoto og Kobe, og til alle de små og store detaljene som gjør Japan til noe helt spesielt.
C.S
📌 For deg som vil lese mer (kilder og nyttige lenker):
📸 Følg oss gjerne på @zen_og_saann for løpende bilder fra eventyret!