Et kapittel avsluttes, litt rikere enn før

Det var med blandede følelser at vi forlot Osaka for denne gang. På mange måter var det rart å skulle dra fra et sted som har vært vårt hjem i flere måneder, og som vi akkurat var begynt å lande litt i. Samtidig kjente vi oss også klare for å ta fatt på den siste delen av reisen vår, og deretter vende snuten hjem til alt og alle som vi har savnet der.

Vi leide bil og kjørte nordøstover i retning Tokyo, hvor vi skulle feire jul. Men på veien la vi inn et stopp i Hakone. Her tok vi noen rolige dager på Nol Spa Hotel, som viste seg å være akkurat det vi trengte for å la juleroen senke seg. Hakone ligger i fjellene vest for Tokyo, og er særlig kjent for varme kilder, natur og utsikt mot Mount Fuji når været spiller på lag. Vi lot skuldrene senke seg og kjente på en ganske tydelig overgang: både i tempo og temperatur. Det var merkbart kaldere her enn vi var blitt vant til, men det passet egentlig fint. Litt ull, litt damp, litt stillhet.

Vi rakk også innom både dyrepark og akvarium – med alt fra griser, lamaer og marekatter til havskilpadder og otere. En litt broket samling kan man vel si, men mye moro for store og små!

Deretter bar det videre til hovedstaden. Og selv etter måneder i en hektisk storby, var det likevel ganske imponerende å møte Tokyo. Byen er enorm. Innholdsrik. Konstant levende. Tokyo er verdens største storbyområde, med rundt 37 millioner mennesker i regionen, men oppleves likevel overraskende velfungerende og ordnet – ikke utypisk japansk! Templer side om side med høyhus, Keiserpalasset med sin overraskende grønne og rolige hage, Harajuku med sitt helt eget univers – og selvfølgelig det berømte Shibuya Crossing, som vi naturligvis måtte teste ut!

Vi bodde på Park Hyatt Tokyo, som noen kanskje kjenner igjen fra filmen Lost in Translation. Ja – vi måtte selvfølgelig se den på nytt mens vi var der. Og ja – den traff kanskje enda litt hardere denne gangen. Tematikken rundt fremmedgjøring, nye perspektiver og det å befinne seg midt i noe man ikke helt har språk for, føltes plutselig veldig gjenkjennelig. Kanskje er det nettopp det Japan-oppholdet har vært for oss også: litt lost, men på en god måte.

Julaften ble feiret med en fantastisk middag på hotellet. Pinnekjøtt fra det norske Vestlandet var riktignok ikke å oppdrive, men det gjorde egentlig ikke så mye. Det ble annerledes – og veldig fint på sin egen måte.

Andre juledag pakket vi sammen sakene igjen og gjorde oss klare for den aller siste etappen vår: Ishigaki. Tilbake dit hvor det hele startet for å ringe inn det nye året. Det var noe ganske symbolsk i det. Pluss at vi gjerne kunne tenke oss å få litt varme i kroppene igjen før kalde Norge ventet oss!

Og Ishigaki leverte på det – med temperaturer over 20 grader! Riktignok en del mer skyer og regn enn sist vi var der, men det levde vi fint med. Det ble fortsatt mye bading på ClubMed Kabira, god stemning, latter og følelsen av å være klar for det som kommer. Det var en perfekt måte å avrunde dette utrolige kapittelet på, og reflektere over reisen vi har hatt. Tiden har rast avgårde, og det er ganske uvirkelig at noe vi har planlagt i så lang tid nå plutselig er ved veis ende.

Vi er nå tilbake i Norge, på andre uken, og snøen daler ned utenfor vinduet. Kontraster. Det er vel kanskje det ordet som best oppsummerer 2025 for oss. Det vil ta tid å fordøye alle inntrykkene, samle tankene og sortere alt vi har vært gjennom. Men mest av alt kjenner jeg på takknemlighet. For muligheten til å gjøre dette. For menneskene og kulturene vi har møtt på veien, og alle hverdagsøyeblikkene vi har fått ta del i. Det koster å utfordre seg selv på denne måten, men med hånden på hjertet: det har vært verdt det.

For det er ganske vilt å tenke på at vi faktisk har levd et helt vanlig hverdagsliv i Japan i et halvt år. En helt vanlig familie på 4 fra det lille landet nordpå. Det har vært spennende, lærerikt og til tider krevende. Men mest av alt utrolig givende. Å flytte seg så langt ut av komfortsonen, og plassere seg i en helt ny kontekst uten språk, nettverk eller kjennskap til systemene, gjør noe med perspektivene. Det rister litt i det man tar for gitt. Og kanskje er det nettopp der den følelsen av å være litt "lost in translation" setter seg – ikke som noe negativt, men som en åpning for nye måter å se verden på.

Dette blir det siste blogginnlegget fra Japan for denne gang. Men Zen og sånn blir værende. Etter hvert vil jeg nok dele flere tips, erfaringer og små skatter vi har samlet på veien. Men akkurat nå vil jeg bare lande litt hjemme – sammen med alle vi setter pris på her.

Og til deg som har lest, fulgt reisen og vært med oss her og på Instagram: tusen takk for følget! Kanskje har vi inspirert noen til å vurdere et lignende eventyr en gang selv?