Halloween, hyttetur og byen som valgte håp
Oktober har vært en måned med mye innhold. For det første er det selveste Halloween-måneden, noe som har blitt veldig stort i Japan de siste 10–15 årene, men på sin helt egen, japanske måte. Her handler det ikke om grøss og gru eller religiøse tradisjoner, men om kultur, estetikk og kollektiv kreativitet. Feiringen varer praktisk talt fra slutten av september til 31. oktober, særlig i storbyer som Tokyo, Osaka og Kyoto. Butikker, kafeer, kjøpesentre og til og med togstasjoner dekoreres i oransje, lilla og svart – alt får halloween-design: kaffekopper, kaker, limited edition-godteri, beauty-produkter, sushi (!) og til og med risballer.
Den klassiske “knask eller knep”-tradisjonen finnes dog ikke her. Det passer ikke helt inn i japansk høflighetskultur, der man helst ikke skal forstyrre naboen (meiwaku o kakenai). Barna får likevel være med, men i form av organiserte, ryddige arrangementer på skoler, kjøpesentre og parker. Alt veldig strukturert og veldig japansk.
Midtveis i måneden var det høstferie på skolen til jentene, og vi benyttet anledningen til å dra ut av byen noen dager. Turen gikk denne gang til Cape Okushi på Kagawa-halvøya (Shikoku), hvor vi leide en liten strandhytte ved havet. Og tro det eller ei, men det var fortsatt temperatur for å bade i sjøen! Det ble noen fine dager med lav puls, hvor vi fikk kjenne på ro i sjelen og bare være. Det ble kaffe i solen, sand mellom tærne, tid til å lese og til å gjøre absolutt ingenting. Rytmen fra Ishigaki kom tilbake, den som er så lett å glemme i hverdagen. Jeg merker at jeg begynner å glede meg til å gjenta øylivet når vi avslutter reisen vår der ved nyttår!
En ting som dessverre ikke var like hyggelig, var alt søppelet som ble skylt opp på stranden hver dag. En sterk kontrast til hvor ryddig alt ellers er her i Japan og en brutal påminnelse om hvor stort dette problemet faktisk er. Jentene plukket opp så mye de kunne mens vi var der, og det stakk litt ekstra å måtte svare en fortvilet åtteåring som spør hvem som gjør dette. Jo, det er vi. Menneskene.
På vei hjem stoppet vi innom Awaji Island, en øy mellom Honshu og Shikoku, forbundet med fastlandet via verdens lengste hengebro, Akashi Kaikyō Bridge. Øya er kjent for sine blomsterparker, tradisjonell keramikk og rolige landsbyer, og regnes som et av de første stedene som ble “skapt” i japansk mytologi. Vi besøkte Sumoto Castle, som ligger fredelig til mellom trærne med utsikt over havet, et fint og stille pust i bakken før bylivet ventet igjen.
Vi har også tilbragt en helg i Hiroshima, en by som både bærer og fornyer sin egen historie. Den 6. august 1945 ble byen utslettet på sekunder da verdens første atombombe traff sentrum. Over 140 000 mennesker mistet livet. Likevel er det ikke ødeleggelsen som definerer Hiroshima i dag, men det som har vokst frem etterpå.
Byen er grønn, moderne og overraskende levende. Peace Memorial Park ligger midt i sentrum, mellom to elver, og markerer stedet der bomben landet etter at den eksploderte i luften. Der står fortsatt Genbaku Dome (ground zero), den bevarte ruinen som minner om alt som gikk tapt. Den står ikke som et anklagende symbol, men som en påminnelse om hva som kan skje når menneskeligheten svikter, og hvor mye som kan bygges opp igjen når man står sammen om fred.
Vi besøkte også Hiroshima Peace Memorial Museum, som forteller historien med verdighet og presisjon. Det var tungt, men nødvendig. Det gjør inntrykk å se hvor bevisst byen har valgt å eie historien sin og samtidig formidle håp til nye generasjoner. Fra parken og museet gikk vi videre til Orizuru Tower, hvor man kan slippe ned egenbrettede papirtraner – orizuru – gjennom et glassrør som strekker seg fra toppen og helt ned til bakken. Fuglene samler seg som et fargerikt teppe av håp. Tradisjonen stammer fra historien om Sadako Sasaki, jenta som brettet tusen traner i håp om å bli frisk etter bombingen. I dag gjør mennesker fra hele verden det samme, et stille løfte om ikke å glemme.
Vi avsluttet Hiroshima-besøket med en båttur til Miyajima, øya rett utenfor Hiroshima, kjent for Itsukushima Shrine og den røde Torii-porten som ser ut til å flyte på vannet ved høyvann. Hjortene vandrer fritt i gatene her (som i Nara), og det er en ro der som nesten føles symbolsk, nesten som om stillheten har blitt en del av landskapet. Å stå der og se porten speile seg i havet etter alt vi hadde lært dagen før, føltes som å puste inn håp på nytt.
Resten av oktober må jeg si raste av gårde. Vi har hengt litt med en ny vennefamilie fra Korea som vi har blitt kjent med gjennom skolen, vært på Pokémon-jakt gjennom nabolagets smug og sett fyrverkeriet fra Naniwa Yodogawa Fireworks Festival lyse opp høsthimmelen over Osaka. Vi rakk også å ta en dagstur til Minoh Park, med sitt berømte fossefall omgitt av løv i alle nyanser av rødt og gull
Nå som vi har beveget oss inn i november, har høstværet virkelig kommet til Osaka. Temperaturen har falt, og vi har funnet frem ullgenserne fra koffertene. Det føles rart å fryse ved 15 grader, men etter måneder med tropisk varme er det nesten forfriskende. Gatene er fulle av varme drikker på boks (ja, du får faktisk disse oppvarmet fra drikkeautomater på gaten og i butikkhyllene!), duften av kastanjer og en litt lunere stemning som om byen selv trekker pusten før vinteren.
Kanskje er det også en lærdom å ta med seg fra Japan, hvor mye som får eksistere side om side. Kaldt og varmt. Sorg og håp. Stillhet og fest. Kaos og orden.
C.S
📌 For deg som vil lese mer (kilder og nyttige lenker):
🔗 Peace Memorial Park & Genbaku Dome
🔗 Orizuru Tower
🔗 Miyajima (Itsukushima Shrine)
🔗 Awaji Island & Akashi Kaikyō Bridge
🔗 Minoh Falls
🔗 Naniwa Yodogawa Fireworks Festival
🔗 Sadako Sasaki
📸 Følg oss gjerne på @zen_og_saann for løpende bilder fra eventyret!