Gledelig gjensyn, mantarokker og pappesker
Denne siste uken på Ishigaki har vært litt annerledes. Vi har nemlig hatt besøk av vår gode venn fra Cardiff i Wales! Vi har kjent hverandre i årevis, og det føles alltid som om vi så hverandre i går, selv om det kan ha gått både måneder og år siden sist. Han er på sin egen reise gjennom Asia i sommer, og vi er så glade for at han tok turen innom oss her ute i havet.
Vi tok ham med til noen av stedene vi selv har rukket å bli glad i: Ibaruma Sabichi Cave, ekornapene i Yaima Village og, selvfølgelig, våre faste stopp for smoothies. På Fusaki Beach dro vi hele gjengen ut på Dragon-båt (eller bananbåt, som jeg konsekvent kaller det) – anbefales ikke om man er redd for fart, saltvann eller latterkrampe.
Men det som virkelig tok pusten fra oss denne uken, var snorkleturen til et av de kjente Manta Point-stedene utenfor Ishigaki. Øyene her er blant Japans beste steder for å se mantarokker, særlig i sommermånedene når de samles ved korallrevene. Vi dro ut med båt, hoppet i vannet og var plutselig omgitt av koraller og småfisk i alle farger. Vi så flere havskilpadder som bare gled rolig forbi, som om de hadde all verdens tid. Og en sjøslange! Heldigvis fikk vi beskjed om at den var ufarlig før vi så den – den har dårlig syn og svømmer bare forbi på vei til overflaten for å trekke luft.
Og plutselig, ut av det blå, kom hun – en mantarokke. En av havets giganter. Så majestetisk! Mantaer kan ha et vingespenn på opptil syv meter, men beveger seg så mykt at de nesten ser ut som de flyr gjennom vannet. Hun sirklet rundt et korallrev, på vei innom det som visstnok er en av hennes faste “vaskestasjoner”, der småfisk plukker bort partikler og alger fra huden – en slags undervanns beauty-salong. Å være i vannet sammen med henne, og se dette skje rett foran oss, var rett og slett magisk.
Vi rundet av uka på land, med et besøk til Minsah-museet. Her fikk vi lære om tradisjonell okinawisk vevekunst, kjent for sine mønstre med skjulte symboler. Mønsteret med fem korte og fire lange striper sies å være en gammel kjærlighetserklæring – en beskjed om at man ønsker å være sammen “for alltid”. Jentene fikk (med stor begeistring!) prøve seg ved veven, og fikk laget sine helt egne bordbrikker som vi gleder oss til å ta i bruk. Og hvem vet, kanskje vi har funnet en hobby som blir med videre?
Og som alltid på Ishigaki, dukker det opp smakfulle gullfunn når man minst venter det. Denne uken fant vi både den sjarmerende restauranten Yasu to Kama no Mise, som serverer tradisjonelle retter med et personlig preg, og Café 54 Ever, som ligger vegg i vegg med vevemuseet og byr på kaffe, kaker og en overraskende urban stemning. To steder vi håper å komme tilbake til – kanskje når vi runder av reisen her og feirer nyttår på øya.
Nå er vi i gang med å pakke sammen. Tolv kofferter, en overambisiøs mengde bøker og noen nye skatter gjør at vi innser at vi må sende noe i forveien til Osaka. Gleden var derfor stor da vi på matbutikken plutselig sto foran et hjørne fullt av brukte pappesker som butikken ikke lenger trenger, fritt frem for alle til gjenbruk.
Så i stedet for å kjøpe nye, plukket vi med oss det vi trengte – helt gratis. Og jeg begynte å lure: hvorfor gjør vi ikke dette hjemme? Kanskje dette faktisk fantes i Norge før? Jeg husker vagt at man hos noen butikker kunne spørre om å få gamle esker hvis de hadde til overs, men jeg kan ikke huske å ha sett noe tilsvarende som dette. For butikkene er kostnaden minimal. For folk som skal flytte, sende ting eller pakke ned til oppbevaring er det gull. Og for miljøet er det en påminnelse om at gjenbruk alltid slår resirkulering.
Denne måneden på Ishigaki har minnet oss på mye av det samme: at de små grepene og hverdagsvalgene betyr mest i lengden. Enten det handler om å bruke en pappeske en gang til, sette av tid til å leke i bølgene eller oppdage nye steder litt på måfå, har vi fått erfare at tempoet senker seg når vi lar ting være enkle. Kanskje er det nettopp det vi ønsker å ta med oss videre – en rytme som ikke forsvinner selv om vi nå gjør oss klare for å gå inn i en helt annen type hverdag igjen, i Osaka.
Nå gjenstår bare å få lukket igjen kofferter og esker, si farvel til denne lille øya – og gjøre oss klare for en helt annen type hverdag i Osaka. Vi er spente på hvordan det blir å bytte ut bølgebrus med bylyder, og om den nye rytmen vår får bli med videre.
Takk for oss for denne gang, Ishigaki.
C.S
📌 For deg som vil lese mer (kilder og nyttige lenker):
📸 Følg oss gjerne på @zen_og_zaann for løpende bilder fra eventyret!