Første uke på Ishigaki!

Første uke på Ishigaki - eventyret begynner!

Tenk at vi endelig er her – det føles litt uvirkelig. Da vi først begynte å leke med tanken på å dra på et sånt eventyr som dette, var det på ingen måte gitt at vi ville få det til. Men nå – etter noen år med planlegging og drømming, et døgn på reise, to mellomlandinger og et halvt liv nedpakket i tolv kofferter – så er vi her.

Midt ute i havet, på en liten øy sør i Japan, hvor tempoet allerede kjennes annerledes. Lavere. Mykere. Litt som om øya selv sier at vi kan legge fra oss klokka.

Ishigaki er vårt første stopp på reisen, og her skal vi bo helt til midten av august. Vi ønsket å starte rolig, et sted hvor tempoet er lavt og naturen tett på – og Ishigaki virket som det perfekte første stoppet.
Øya er en tropisk drøm, og føles i all sin skjønnhet som hentet rett ut av en levende utgave av Jurassic Park!

Store deler av øya er dekket av tett, frodig og subtropisk vegetasjon, med mangroveskog og palmer som strekker seg helt ned til det lave, korallrike kystlandskapet. Øya tilhører Yaeyama-øygruppen sør i Okinawa-prefekturet, helt sørvest i Japan – faktisk nærmere Taiwan enn Tokyo.

Klimaet er gjennomført tropisk, med varme og høy luftfuktighet året rundt. Regntiden starter gjerne i mai og varer til midten av juni, men juli kan fortsatt by på noen fuktige dager og risiko for tyfoner. 😅

Temperaturen her i juli ligger gjerne mellom 27 og 33 grader – men enkelte dager sniker den seg opp mot 35. Kombinert med høy luftfuktighet og sol som steker fra klar himmel, føles det tidvis som å gå rundt i en tropisk badstue (med strandutsikt).

Så da er det godt at Ishigaki også er kjent for sine blendende hvite strender og krystallklare vann. Her kan man snorkle, dykke – eller bare kjøle seg ned i bølgene mens man stirrer ut mot horisonten og prøver å huske hva dato det er. 🌺

Den første uken har vi forsøkt å lande. Finne rytmen. Vi har lyst til å se og gjøre alt! Samtidig prøver vi å vende oss til tanken på at vi ikke skal rekke noe. At vi faktisk har tid. At vi ikke trenger å krysse av på en liste for å fylle dagene – de er allerede fulle, bare av å være her. Det er uvant. Hjemme er vi vant til å haste videre – også gjennom det som er hyggelig. Her prøver vi å lære noe annet. Vi øver oss på å gå saktere, puste dypere og skynde oss langsomt.

Vi starter dagene rolig, gjerne før solen blir for skarp. Kaffe brygget på japanske drip-bags har blitt morgenritualet. En slags slow brew i porsjonsformat – effektiv, men langsom.

Det er noe med rytmen her, selv i de minste ting. Ting får ta den tiden det tar. Og vi begynner å gjøre det samme.

Vi har leid bil for å kunne utforske øya i vårt eget tempo – og et nydelig hus ved stranden i Kabira Bay. Moderne, men med tydelige preg av japansk minimalisme og detaljer.

Bare hundre meter nedenfor huset ligger en liten strand, som vi nesten har helt for oss selv. Vi går dit barføtt, med håndklær over skuldrene og salt i håret. Plukker skjell, snorkler, vasser, titter. Glemmer helt hva klokka er.

Det er rart hvor lite som skal til. Når alt rundt deg er stille, og ingenting maser på oppmerksomheten din, så forsvinner den indre fartsgrensa litt av seg selv. Du bare er der, midt i det, uten å skulle noe mer. Og det føles helt naturlig.

Vi har også rukket å utforske flere strender, blant annet Sunset Beach, Sukiji Beach og Yonehara Beach, som er litt mer kjent og litt mer besøkt – men fortsatt overraskende rolig. Der utforsket vi undervannslivet i krystallklart vann, og høydepunktet kom da det plutselig dukket opp en vaskeekte havskilpadde mellom korallene. Helt rolig, som om den var på sin daglige runde og knapt la merke til oss.

Fikk vi bilde? Nei. Men vi fikk i det minste foreviget denne lille firfisle-karen senere på dagen!

En formiddag besøkte vi Yonekoyaki Craft Center, hvor store Shisa-figurer står rundt i hagen som en slags skulpturpark. Shisaene er tradisjonelle beskyttere mot onde ånder i Okinawa-kulturen – en blanding av løve og hund – med uttrykk som både vokter og underholder. Veldig moro!

Vi fikk legge igjen ønsker også. Om de slår til får vi jo bare vente og se – men det var noe fint med det. Å sette seg ned og faktisk kjenne litt etter: Hva håper man egentlig på akkurat nå?

Juli her betyr som nevnt både stekende sol og tropisk regn. Den ene timen smører vi oss inn med faktor 50 som om vi skal stekes i ovn, og neste time blir vi tatt av et skybrudd som om noen tømmer bøtter fra himmelen.

Heldigvis varer det aldri lenge, og alt tørker overraskende fort igjen. En lokal leveregel på øya er visst: «Hvis det regner, vent en time.» Jeg liker den. ☺️

En naturlig konsekvens av varmen er et meget høyt behov for påfyll av væske!
Heldigvis finnes det drikkeautomater på så godt som hvert eneste gatehjørne – og en overraskende mengde is-kaffe og te-varianter. Ikke alle blir favoritter. (Vi har allerede konkludert med at bygg-iste nok ikke er helt vår “cup og tea”…😉)

Ellers har vi rukket overraskende mye bare denne første uka. Ikke fordi vi stresser rundt, men fordi dagene rett og slett har plass til mer når man ikke bruker dem på å løpe etter klokka:

Vi har vært under jorda – bokstavelig talt – og besøkt Ishigaki Island Stalactite Cave. En stor kalksteinsgrotte med dryppsteinsformasjoner som ser ut som de er hentet fra en annen verden. Fargelyset gjorde det hele litt teatralsk, men grotten i seg selv var imponerende nok – en stille påminnelse om at naturen jobber i sitt eget, tålmodige tempo.

En annen dag tuslet vi rundt i Ishigaki Island Science Garden, omgitt av gigantiske liljeblader, vakre vannplanter og trær med røtter som så ut som de hadde sittet fast i jorda siden dinosaurens tid (men så er vi jo i Jurassic Park IRL-edition da).

Vi har vært innom en liten saltfabrikk, hvor vi kjøpte med oss håndlaget havsalt i små poser. Hele prosessen skjer for hånd, og vi lærte at det kan ta opptil to uker bare å tørke én batch – etter en koketid på flere døgn.

Vi har også sjekket ut legenden om de svarte perlene fra Ishigaki, som sies å være blant de mest eksklusive i verden. Kabira Bay på Ishigaki er ett av bare to steder i Japan som dyrker svarte perler (Ryukyu pearls).

Da vi plutselig fikk ånden over oss og ville være kreative, endte vi til og med opp med å male små figurer i tre på resinart-kurs. Det ble skilpadder og havmotiver i sterke farger – og ganske mye maling på fingrene. Bilder av resultatet kommer på Instagram når de er ferdig tørket og hentet om noen dager!

En favoritt matbutikk har vi også funnet, men det får bli et eget innlegg – for her er det mye å si!
Inntil videre nøyer vi oss med å si at vi beregner litt ekstra tid hver gang, og at oppdagelseslysten får blomstre mellom hyllene. Det er jo det vi er her for. For å lete. For å lære. For å være nysgjerrige.

Etter noen dager her har kroppen begynt å lande. Vi har gått fra flymodus til øymodus.
Hodet driver fortsatt og prøver å lage lister, foreslå aktiviteter, minne oss på å være effektive (det er som en indre prosjektleder som ikke helt har fått med seg at vi har byttet kontinent).

Men alt rundt oss minner oss på noe annet: det skjer når det skjer.

Og kanskje er det akkurat det som er poenget.
At det ikke må skje så mye.

Akkurat nå er vi bare her.
Og det er mer enn nok.

Vi er takknemlige – og veldig spente på fortsettelsen.